Norges forskningsråd har bevilget 25 millioner kroner til opprettelse av et nasjonalt, historisk befolkningsregister (HBR). Dette vil dekke perioden tilbake til år 1800 og knytte an til det moderne befolkningsregistret som i 1964 ble opprettet med utgangspunkt i folketellinga år 1960. Med noen lokale unntak kan personer i dag ikke følges gjennom tidligere tidsrom, bare studeres i enkeltstående kilder, som folketellinger og kirkebøker. Det historiske befolkningsregistret bygger på og kombinerer slike kilder i en felles database. Prosjektet har to hovedmål. For det ene dokumenterer, formaterer og stiller det historiske personregistre som dekker en stadig større del av landet til disposisjon for forskning. Siktemålet er utvidelse til et nasjonalt, historisk og såkalt longitudinelt register for de siste par hundreårene. For det andre gir samkjøringen av ulike kilder på individnivå ny kildekritisk innsikt.
Personopplysningsloven hjemler personvern for nålevende personer, mens statistikkloven klausulerer bruk av statlig innsamlet kildemateriale i hundre år. Av juridiske og etiske grunner vil den foreslåtte databasen være todelt. Fram til 1920-tallet er det meste av informasjonen åpent tilgjengelig for alle via Internett og dermed et populært tilbud til lokalhistorikere, slektsgranskere og lokalt orientert undervisning i skolen. Informasjon fra perioden etter 1920-tallet vil i hovedsak være forbeholdt profesjonelle forskere etter søknad, og selv disse vil som regel måtte nøye seg med informasjon som er avidentifisert etter at datamaterialet er lenket sammen på individ- og familienivå.
Det historiske, nasjonale registret plasserer Norge blant foregangsland når det gjelder forskning på en lang rekke spørsmål, både om vår befolkningshistoriske utvikling, og om samtidige forhold. Pga mangelen på lett tilgjengelige individdata er især starten og midten av 1900-tallet en understudert periode i vår befolkningshistorie til tross for at avgjørende viktige demografiske endringer fant sted da – for eksempel nedgangen i spedbarndødelighet og etterkrigstidas babyboom. Andre eksempler er endringer i familiemønstre, skiftende flyttestrømmer innenlands og overfor utlandet og endringer i navneskikkene. Muligheten for å koble et slikt historisk register opp mot dagens registerdata åpner unike muligheter for forskning på samtidige demografiske fenomen. Samfunnsforskere vil kunne studere sentrale endringsprosesser i dagens samfunn med en utvidet historisk horisont i sine data. Særlig viktig er trolig dette der inter-generasjonelle prosesser er sentrale, slik som for sosial og regional mobilitet og utdannings- og yrkesvalg. For forskere innen medisin, psykiatri og folkehelse vil muligheten for å følge familiære forhold over mange generasjoner være en verdifull kilde til studier av arvelighet av sykdommer og lidelser. Eksempelvis har Hilde Sommerseth brukt HBR til å vise overføring av nivåer på spedbarndødeligheten mellom generasjonene.
Noen av de viktigste datakildene, slik som folketellingene fram til og med 1910, er allerede gjort tilgjengelige ved hjelp av databehandling. Mens de statlige folketellingene altså er sperret for annet enn statistisk bruk i hundre år, kan dåpslistene anvendes fram til 1930, og data om døde og viede i prinsippet fram til i dag. Kirkebøkene fra perioden inntil 1930 som nå er gjort tilgjengelig som bilder via Digitalarkivets hjemmesider, er i ferd med å bli transkribert, slik at de kan inngå i det historiske befolkningsregistret. Det er også mobilisert til frivillig innsats som transkriberer folketellinga 1920, i forlengelsen av det vellykkede samarbeidet på dette feltet som i mange år har pågått mellom Slekt og Data og Arkivverket. Slik bygger vi et historisk befolkningsregister som dekker hele landet og som åpner opp for historisk-demografisk forskning også etter år 1900.
Det er enighet om at folketellinga 1910 vil stå sentralt ved opprettelsen av et slikt register. Denne tellinga inneholder fødselsdato, og all erfaring viser at dette gjør det lettere å knytte til data fra andre kilder. Mange dåps- vielses- og konfirmasjonslister fra 1800-tallet inneholder fødselsdato, og etterhvert som disse er transkribert blir de lenket til 1910-tellinga. Begravelseslistene i kirkebøkene på 1900-tallet og senere dødsregistre blir også lenket til ved hjelp av tilsvarende metoder. Mye av dette arbeidet har det vært mulig å automatisere, fordi vi også har tilgang til lister med standardiserte navn, men slektsgranskere og andre interesserte bidrar til lenkingen via nettstedet histreg.no. En første versjon av folketellinga 1950 vil foreligge medio 2020, og arbeidet med en ditto versjon av 1930-tellinga er startet. Folketellingene gir grunnlag for å vurdere representativiteten til de delene av befolkningsregistret som nå stilles til disposisjon. Folketellingene fra 1960 og framover er allerede tilgjengelige hos Statistisk sentralbyrå.
Å dataregistrere andre kilder, især kirkebøkene for resten av landet krever store ressurser. Men med så mange interesserte bidragsytere både i inn- og utland vil befolkningsregistret fungere som en sentral hvor de historiske persondatakildene kan kombineres og utnyttes etter hvert som de blir tilgjengelige, selvsagt så lenge bruken skjer innenfor gjeldende lover og retningslinjer.
De åpne delene av Historisk befolkningsregister kan brukes via funksjonen Tidslinjer hos HistLab på søkesiden for folketellingene, Histreg for genealogier og via NAPP for lenkede folketellinger. Filer med registerdata kan leveres i formatet Intermediate Data Structure.
Hovedansvarlig for prosjektet er UiT – Norges arktiske universitetet ved HistLab. Samarbeidspartnere i Norge er Arkivverket, Statistisk sentralbyrå, Norsk Regnesentral, Norsk lokalhistorisk institutt, Høgskolen i Volda, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Universitetet i Bergen.
Gunnar Thorvaldsen,
Prosjektleder – Historisk befolkningsregister