/ UiT Norges arktiske universitet
 

Bodil Stenseth: Eilert Sundt og det Norge han fant. Gyldendal 2000.

"Min forståelse av Eilert Sundt er farget av min kulturhistoriske orientering", sier Bodil Stenseth i innledningen til sin Sundt-biografi. Straks etter definerer hun kulturhistorie nærmest som totalhistorie ved å ramse opp en rekke sub-historier, noe som kan passe godt som vid referanseramme for den mangslungne Sundt. Bokas hovedfortjeneste er å belyse mangfoldet i hans virke og forfatterskap. Han var teolog, prest, lærer, folketaler og redaktør. Men han ville ikke blitt portrettert i flere biografier om det ikke var for innsatsen som samfunnsviter. Stenseth protesterer helt riktig mot å kalle ham "sosiolog". For en anmelder som er ansatt ved et tverrfaglig samfunnsvitenskapelig fakultet, er det lett å kjenne igjen de fleste av fagene: Sosiologi, antropologi, pedagogikk, men også de tradisjonelt humanistiske: Historie, filosofi og religionsvitenskap.

Boka er organisert i tre hoveddeler, hvorav den første og siste er rent biografiske. Sundts virke som prest og lærer på Eidsvoll etter at Stortinget hadde kuttet hans forskningspenger, er skildret i lyse toner gjennom en betatt elevs dagbok og mer mollstemt gjennom familiens erindringer. Barndomsårene i Farsund og studietida i Kristiania har Stenseth gjort mer ut av, til tross for mangelen på gode kilder. Hun gjør mange interessante observasjoner til forståelse av den unge Sundt, men blir iblant vel spekulativ. Når hun på side 44 hevder at han "utvilsomt" identifiserte seg med overklassen fordi tiden var "slektsstolt", følger jeg ikke med. Den allerede noe opprørske Eilert, skulle jo siden vise at hans lojalitet gikk i andre retninger.

Hovedstammen i boka er allikevel den brede gjennomgangen av Sundts samfunnsvitenskapelige forfatterskap. Dette omfatter ni av fjorten kapitler, 233 av 305 sider. Her er ispedd bakgrunnsopplysninger, biografiske fakta og tolkninger, men svært mye av teksten blir brukt til å gjengi hva Sundt skrev i sine verker. Vi kan spørre om dette forsvarer plassbruken, hans verker i utvalg (Gyldendal 1974-78) er greit tilgjengelige, og en nyhet: Sundts verker blir nå overført til Internett, se http://www.rhd.uit.no/sundt/sundt.html. Å lese det hele er allikevel en stor jobb, og derfor er det nyttig med en oppsummering av hovedresultatene fra hans forskning. Med dette som utgangspunkt kan så de som er spesielt interesserte, f eks i lokal forhold, dykke ned i originalen eller utnytte de søkemulighetene som vil komme på Internett.

Stenseth følger Sundts manuskripter relativt tett, ofte med lange sitater, og iblant så tett at hun skriver hun må komme tilbake til en sak, når han har lagt inn en digresjon (side 234). Dette gir nærhet til stoffet og øker bokas verdi som oppsummering av Sundts verker. For dette er gjort skikkelig, og jeg hadde ikke følelsen av å lese "Sundt light". Men boktittelen lover oss "Sundt og det Norge han fant". Da synes jeg det er påfallende at framstillingen så og si er blottet for kildekritiske poenger. Det er vanskelig å forstå at en historiker som behandler forholdet mellom en forsker og hans tema kan komme utenom en inngående diskusjon av kildebruken. For Sundt gjelder det i særlig grad hans muntlige informanter. Et velkjent forbehold er at presten og oppdrageren ofte kom til å forstyrre for forskeren, altså at de hyppige moralprekenene påvirket folk til å fordreie eller fortie sin informasjon. Stenseth refererer relevante eksempler, men en systematisk diskusjon av dette og andre kildeproblemer savnes. Grunnen er sikkert at forfatteren ikke har hatt ressurser til en selvstendig og kritisk gjennomgang av Sundts notater og annet bakgrunnsmateriale - de stipender som er mottatt har hun mer enn gjort fyldest for. (Forfatteren sier selv at hun ikke har etterstrebet fullstendighet.) Men noen kildekritiske stikkprøver kunne vært foretatt med relativt liten arbeidsinnsats, f eks er grunnlagsmaterialet til undersøkelsen om Piperviken og Ruseløkkbakken sågar databehandlet. Slik boka nå er komponert, finner jeg at en tittel som Eilert Sundt og hans verker ville vært mer dekkende.

Et av de få stedene hun er kritisk, finner jeg forresten noe malapropos. På side 166 finner Stenseth det underlig at Sundt målte forholdet mellom antall uektefødte barn og antall vielser for å beskrive sedelighetstilstanden kvantitativt. Det er greit å reise problemet; historiske demografer har ofte størst problemer med å finne dekkende tallmateriale til nevneren i brøken, og hun foreslår i stedet å måle antall uektefødte mot antall ektefødte barn. Men sistnevnte tall blir forurenset av barnetallet i ekteskapene, hvis hver familie fikk flere barn over tid, ville dette i seg selv gi inntrykk av en forbedret sedelighetstilstand. Bedre ville det vært å anvende antall kvinner i gifteferdig alder eller helst antall førstefødte innenfor og utenfor ekteskap. Men det siste forutsetter familierekonstitusjon. Sundt var forut for sin tid, men ikke 100 år!

Poenget med et tall i nevneren var å regulere for Sundts viktigste funn, at befolkningens størrelse er en bølgebevegelse med en generasjons avstand mellom hver bølgetopp. Stenseth gir ham selvsagt kreditt for dette funnet, men vil helst tone den relative betydningen noe ned i forholdet til resten av innholdet i giftermålsboken. På en norsk kulturhistorisk bakgrunn er det forståelig, men det er funnet av "Eilert Sundts lov" som gjør ham til en internasjonal størrelse i vitenskapshistorien og har ført til engelsk oversettelse av tre av hans bøker. Han var selv oppriktig stolt av dette funnet, som også var mye av bakgrunnen for Sivert Langsholms påstand i HIFO-nytt 1996/1 om at Sundts egentlige geni lå i hans evne til å kombinere kvantitative og kvalitative forskningsresultater.

En ytterligere styrke i boka er at Stenseth forsøker å finne noen lange mentalhistoriske linjer hos Sundt og i hans forfatterskap. Pga Sundts mangfoldighet er ikke dette noen lett oppgave. Et tema er hans forhold til grundtvigianismen, som han opplagt hadde tilknytning til og var påvirket av. Biografen viker allikevel tilbake for å bruke merkelappen "grundtvigianer" slik andre har gjort. På bakgrunn av at han selv aldri sto åpent fram kan en slik forsiktighet forsvares, men jeg ville selv vært mer dristig og i hvert fall kalt minnetaleren over Ole Vig for "skapgrundtvigianer". Sundts egen forsiktighet lar seg enkelt forklare med hans stilling som løsarbeider, han må ha følt seg på nåde både overfor Det teologiske fakultet og Stortinget.

En annen linje er hans nasjonalromantiske innstilling, hvor Stenseth mener å kunne belegge et holdningsskifte hos den middelaldrende Sundt i forbindelse med hans besøk i London i 1862. Han skal ha kommet til å legge større vekt på skeivhetene i det engelske samfunnet og mindre vekt på problemene i det norske. "Vi som elsket Amerika" skrev Bjørnebo et hundreår seinere. At gudebilder sprekker ved nærmere bekjentskap er greit, men jeg syns ikke Stenseth har mye belegg for en dyptgripende holdsningsendring hos Sundt i forhold til Norges allmue. Kanskje forskjellen var mer retorisk, at han tidligere hadde betont de mange uløste oppgavene, men funnet håp i den friske kjernen i folkedypet. Alt i boka om dødeligheten fra 1855 skrev han om Norge som "Europas høye panne". Seinere betonte han de gode sidene ved det norske samfunnet, men også de mange problemene.

Jeg må innrømme at i denne sammenhengen har Stenseth satt på trykk et avsnitt som falt meg tungt for brystet. (Jeg tror det også gjelder Ottar Brox, jfr hans melding i Dagbladet 28 juni). På side 206 heter det: " Sommeren 1863 ... gjorde Eilert Sundt en to måneder lang reise til Troms og Finnmark. Da hadde han utvidet sin kjærlighet til Norge. Det var ikke lenger bare Østlandets bygder og dalfører, men også hovedstaden og Vestlandets kystbygder hans hjerte nå banket for." Stenseth vender tilbake til det Sundtske hjem, jeg blir sittende i hoderystende undring. Hvordan i all verden skal vi fortolke utelatelsen av Nord-Norge i den siste setningen, vel ikke som en innsnevring av Sundts nasjonsbegrep? Sundt kunne sannelig klage over forholdene sørpå, så mye verre var det vel ikke i det nordligste amtet? Eller er avsnittet bare en "slip of the pen" i farta?

Litt annet skjemmende kan også nevnes. Brenning av sprit var kun tillatt for gårdbrukere, ikke for "enhver" (side 37). "... studenter med bakgrunn i bondestanden var et særsyn." (side 60f) Kan det belegges i Mannsåkers bok om presteskapets sosial bakgrunn eller andre steder? I en oversikt over 2773 studenter ved Universitetet i Oslo født i perioden 1848 til 1857 finner jeg to hundre bondesønner og tre hundre med bakgrunn fra handelstanden. Underrepresentert, javel, men ikke noe særsyn. På side 128 om opphavet til kallenavnet "Fante-Sundt" glemmer forfatteren den sannsynlige forklaring hun selv nevnte på side 82, en (farende) fant var simpelthen en som reiste omkring, slik Sundt gjorde selv. Den første norske folketellingen er fra 1769, ikke fra 1801 (side 134). Det blir født flere gutter enn piker, ikke omvendt, slik Stenseth lar Sundt hevde på side 136. Diplomatarium Norvegicum (side 233) er ikke en bok, men en serie på 22 utgivelser. Stenseth runder av med en fyldig bibliografi over litteratur vedrørende Eilert Sundt. Her savner jeg bare Aksel Zachariassens "Eilert Sundt."i Sosialistisk Perspektiv Oslo u.å. Og så ville jeg prioritert et stedsregister framfor et personregister i ei bok som handler om reiser i Norge.

Det gjelder for Bodil Stenseths bok som for Eilert Sundts oppdagergjerning: Det norske samfunnet kunne med fordel spandert noen flere forskningskroner. Det må ikke forstyrre hovedinntrykket, den nye biografien gir den uinnvidde en velskrevet innføring både i Sundts verk og virke og i hans personlige forutsetninger og sosiale kontekst. For oss som har arbeidet med Sundt fra før, gir boka spennende innsikt i nye sider ved hans liv og forskning. Den "kulturhistoriske" tilnærming får dermed godt fram hvordan den mangfoldige Eilert Sundt kan brukes i de fleste bindestrekshistorier fra 1800-tallet.

Gunnar Thorvaldsen