/ UiT Norges arktiske universitet
 

Matrikkel

Kilde: Norsk historisk leksikon © 1999

Matrikkel (lat. matricula, fortegnelse, liste) kan brukes om forskjellige typer lister eller registre, men forekommer i dag helst som betegnelse på et off. register over grunneiendom. Den någjeldende m. for landdistriktene fører opp gårdens og brukets navn, eier eller bruker og matrikkelskyld. Gårdene står i topograflsk orden, og alle eiendommene har gårdnr. og bruksnr.

Denne m. har sitt opphav i lensjordebøkene, registre over off. eiendom og faste off. inntekter, og i skattemanntall fra 1503- og 1600 tallet. Behovet for en skattereform, som ga økte statsinntekter og fordelte byrdene mer i samsvar med den faktiske skatteevne, ble stadig mer påtrengende, og var i 1640-årene akutt. Utligningsmåten for landskatten (kontribusjonen) ble derfor lagt om. Fra 1647 skulle grunnlaget være en kombinasjon av gårdklasse (s. d.) og landskyld. Til dette formålet krevde skattebrevet opplysninger om landskyldstørrelse, eierforhold og bygselrådighet. Eldre skattemanntall hadde bare gitt bruker- og gårdsnavn, foruten skattebeløpet. Den nye versjonen er senere blitt kalt en skattematrikkel. Nyere m. og forarbeider til m. ga ofte andre opplysninger i tillegg, men de hadde alle til fremste oppgave a være fundament for skatteligning.

1661 nedsatte kongen en kommisjon, landkommisionen, som skulle registrere all jordeiendom i Norge og utarbeide forslag til ny m. Det siste punktet ble imidlertid annullert, og alt i 1665 ble nye m.kommisjoner oppnevnt. Skatteevnen til hver gård skulle vurderes så nøyaktig som mulig. Derfor ble det innhentet opplysninger om husdyrhold, utsæd og/eller avling, til dels også om skog og utmark. Dessuten ble de faste jordeboksavgiftene notert. (I noen utstrekning finnes disse opplysningene også i 1661.) På grunnlag av dette skulle det settes ny skatteskyld. M. ble fullført mellom 1665 og 1670, og ble i hovedtrekkene stående uendret til 1836, enda den skattefordelingen den ga, var ufullkommen fra først av (se nedenfor) og kunne bli urimelig etter hvert, når gårdenes bruksverdi endret seg innbyrdes. Fra 1803 gjorde jordavgiften (s. d.) tjeneste som supplement til og justering av m.skatten.

Et stort m.forarbeid fra 1723 inneholder enda flere opplysninger om gårdene enn m. av 1665, men det ble trukket tilbake. Virkning fikk bare skyldsettingen av nyrydninger. Fullstendige skattematrikler, med ajourførte oppgaver over eiere og brukere, finnes det mange av som vedlegg til fogderegnskapene fra siste halvdel av 1600-tallet og gjennom 1700-årene.

I 1818 ble endelig arbeidet med å utarbeide en helt ny m. tatt opp. Det ble avsluttet i 1838. Hvert tinglag ble det valgt en normalgård, som fikk et sammenligningstall, og på alle gårder i tinglaget ble det satt tall i forhold til dette. For normalgårdene ble det laget en detaljert regnskapsoppstilling, nærmest et driftsregnskap for ett år, mens opplysningene for de andre gårdene i regelen er knappe. For arbeidet sto distriktsmatrikuleringskommisjoner i fogderiene, og dertil en landsomfattende hovedmatrikuleringskommision.
Resultatet var ikke helt vellykket, bl. a. ble skjevheter mellom landsdelene kritisert. Allerede i 1863 ble det satt i gang arbeid med å revidere m. Hovedstammen i forarbeidene er "herredsbeskrivelsene", som inneholder mer detaljerte opplysninger om hvert bruk enn noe tidligere m.forarbeid. Bl. a. finnes for første gang arealoppgaver for åker og eng, og avvirkningsoppgaver for skog. På dette grunnlaget ble en ny m. satt i kraft i 1886 og trykt i årene etter. En ajourført utgave kom fra 1904 av. Etter dette matrikuleringsarbeidet har det ikke vært aktuelt med noen fullstendig m.revisjon. Det skyldes vesentlig at m. ved innføringen av formues- og inntektsskatt mot slutten av 1800-tallet fikk svekket sin betydning som skatte-m., og deretter mest har tjent som et eiendomsregister.

Matrikkelskylda har sitt utspring i landskylda (s. d.), eldre tiders almene verdimål for jord. Matrikuleringskommisjonene av 1665 skulle regne om alle de ulike landskyldvarene til tre hovedkategorier, tunge- (mel- og korn-), smør- og fiskeskyld. Denne skylda skulle så justeres opp eller ned etter gårdens skatteevne, og være utligningsgrunnlag for skatten, skatteskyld. Dette ble gjennomført i S. og N. Bergenhus amt; ellers kom visstnok i hovedsak selve landskylda uendret til å bli m.skyld og skattegrunnlag.

Først i 1838-m. ble skylda angitt i myntregning (1 skylddaler = 5 ort = 120 skilling) . Skylddaleren skulle svare til en verditakst på 400 speciedaler. I 1886-m. er regneenhetene 1 skyldmark å 100 øre, idet landets samlede m.skyld i utgangspunktet ble satt til 500 000 mark.

Nummersettingen i m. Beskatningsenhetene stivnet i løpet av 1600- og begynnelsen av 1700-årene til faste m.gårder. På 1700-tallet fikk disse enhetene nummer, en nummerrekke for hvert tinglag, eller en for hvert fogderi. Men innenfor m.gårdene var det delinger o. a. som denne ordningen ikke fanget opp. Med 1838-m. kom nye m.nummer, nå alltid en rekke for hvert tinglag, men ikke særlig flere nummer enn før. For å uttrykke oppdelingen i bruk ble det laget en egen serie løpenummer for hele tinglaget, svarende til forholdene ca. 1820. Nyere bruk fikk løpenr. med tillegg av bokstaver og tall, f. eks. 138a og b, 138al og a2. Systemet var tungt håndterlig, særlig ved sammenslåing av bruk, og i den neste m. ble løpenr. erstattet med bruksnr. fra 1 og oppover for hver m.gård. Samtidig kom gårdsnr. istedenfor m.nr. (Skattematrikkelen 1647 I-XVII, Universitetsforlaget 1969-; Landkommisjonen 1661. Flere av 1661- jordebøkene for Trondhjems len er utg. av Samnemda for lokalhistorisk gransking i Nidaros bispedømme; Matriklene av 1838, 1886 og 1904 foreligger trykt; de øvrige, samt forarbeidene, er i Riksarkivet (en del dubletter og avskrifter i statsarkivene); Se ellers A. Holmsen: Gård, skatt og matrikkel; T. Grendahl: Jordskifteverket gjennom 100 år (1859-1958); H. O. Andreassen: Oversikt over arbeidet med å skaffe Norge en ny matrikkel på 1800-tallet, Heimen XIV; G. P. Blom: Forklaring over Hoved-Matriculerings-Commisionens Arbeide. )  K.J./S. I.

Matrikkelen i Finnmark. Grunnen i F. var lenge i sin helhet umatrikulert, og har vært holdt utenfor ved alle m.arbeidene som er nevnt ovenfor. Skatt ble ikke utlignet på jord. Staten oppfattet seg iallfall fra 1700-tallet av som eier av grunnen ("Statens jord. o. l."). Ved resolusjon 27/5 1775 ble en slags skyldsetting innført, idet folk skulle anvises grunn i forhold til husdyrholdet. Dette ble uttrykt i kyr à 8 sauer, som fremdeles er skyldenhetene. På grunnlag av skylda ble det fastsatt en årlig leie; forøvrig ble utmålene overlatt til eiendom. Utmålingen gikk tregt, særlig i Øst-F.; ennå i 1930-årene sto mye gammel bosetning ubehandlet. M. i F. er ordnet på to måter. I Alta og Tana sorenskriveri er kommunene delt i et konstant antall kretser med hver sitt m.nr.; innen hver krets gis løpenr. fra 1 og oppover. I resten av fylket får eiendommene innen hver kommune fortløpende m.nr. etter som de skyldsettes. K.J.

Matrikkelgård, den enhet som i matrikkelen har ett gårdsnummer (matrikkelnummer). M. kan bestå av flere bruk (s. d.) med ulike bruksnummer.


Matrikkelskyld
, se matrikkel.

Daler

Daler, fork. for joachimsd. (s. d.), som var det nærmeste forbildet for d.mynten i Danmark-Norge. Det må skjelnes mellom riksd. species som var hovedmynt 1544-1813, riksbankd. (1813-16) og specied. (1816-75), samt slettd. og riksd. kurant.

I. Riks-d. species (specie-d., enkende-d., stykk-d.) var en sølvmynt med finvekt 25-26 g, i Danmark slått første gang 1537. I 1544 ble r. satt i spissen for myntsystemet i Danmark - Norge (kalt gyldengroschen, s. d.). R. med det norske riksvapenet ble tidligst preget i 1546 (trolig i København) av sølv fra Gullnes gruver i Seljord.

R. ble utmyntet med tildels lange mellomrom; bl. a. var det ingen utmynting mellom 1696 og 1765. Antall r. i omløp sto derfor ikke i rimelig forhold til massen av sirkulerende småmynt. De r. som ble slått, hadde imidlertid giennom hele tidsrommet fram til 1813 et forholdsvis fast sølvinnhold, og mynten ble dermed en stabil verdimåler, i motsetning til skillemynten som stadig fikk sølvinnholdet redusert. Konsekvensen var at r. stadig gikk til overkurs i forhold til småmynt (jfr. oppgield), til tross for at dens skilling-tall etter hvert ble øket ved kgl. forordn.er.

I 1514 gikk det 24 sk. (= 1 I/2 mark) på d. (eg. på 1 rhinsk gylden s. d.), men etter som skillingens sølvinnhold sank, måtte regnemåten forandres. Fra 1537 regnet man of fisielt 1 r. = 3 mk. = 48 sk. dansk. Samtidig svarte 1 r. til 2 lodd sølv i verdi.

Under krigen 1563-70 ble det igjen slått sterkt forringet småmynt; ca. 1570 var det derfor blitt vanlig å regne 1 r. = 4 mk. = 64 sk. dansk. Forordn. 16. juni 1572 godtok for så vidt denne kursen, men samtidig ble verdien av den dårlige krigsmynten satt ned til halvparten av pålydende (dvs. 1 mk. = 32 sk., 1 r. = 2 mk. = 32 sk.). Hensikten var bl. a. pa ny å oppnå samsvar med Iybsk myntregning (s. d.). Den reduserte mynten ble kalt mynten "som nu går", og regnemåten fra cat 1570 mynten "som før gikk". Det viste seg umulig å få gjennomført bestemmelsene fra 1572, og forordn. 12. januar 1582 (godkjent for Norge ved bef. 1. august 1589) oppga definitivt tilknytningen til det Iybske myntsystemet, idet regnemåten 1 r. = 4 mk. = 64 sk. dansk ble godtatt og lagt til grunn for utmyntingen.

Snart steg kursen på r. ytterligere, både på grunn av at dårlig utenlandsk mynt sirkulerte, og fordi Christian IV (som tidligere konger) utnyttet myntregalet til egen fordel ved a slå dårligere småmynt enn forordn.ene påbød. De nye myntordningene som ble kunngjort i begynnelsen av 1600-tallet, måtte ta hensyn til denne utviklingen:

Fra 25/6-1602: 1 r. = 4 mk. = 66 sk. dansk
Fra 3/2-1609: 1 r. = 4 mk. = 68 sk. dansk
Fra 3/4-1610: 1 r. = 4 mk. = 74 sk. dansk
Fra 4/7-1616: 1 r. = 4 mk. = 80 sk. dansk
Fra 1/5-1618: 1 r. = 84 sk. dansk
Fra 14/2-1624: 1 r. = 100 sk. dansk
Fra 4/5-1625: 1 r. = 6 mk. = 96 sk. dansk
eller: 1 r. = 4 ort = 96 sk. dansk

R.s lovbestemte skillingstall sto i hele tidsrommet 1625-1794 fast på 96. Samtidig fortsatte imidlertid utmyntingen av dårlig smamynt, og mengden av r. som sirkulerte, var forholdsvis liten. I praksis måtte en derfor gi mer enn en pålydende sum av 96 sk. pr. stk. ved tilveksling av r. (jfr. oppgjeld).

Kursforholdet mellom r. og kurant-d. (se IV) varierte pa to måter, for det første etter hvilken type skillemynt som ble brukt, f. eks. forskjellige skillingsnominaler eller krone-mynt (jfr. kroneriksd., nedenfor V); den sistnevnte betinget en mindre oppgjeld. For det andre var r.s kursnivå stigende gjennom det meste av perioden. Fra slutten av 1500-tallet og fram til ca. 1650 var oppgjelden trolig minst 2 sk. pr. r., periodevis betydelig høyere, særlig like før en offisiell kursforhøyelse. I 1650- og 1660-årene lå oppgjelden på minst 4 sk. pr. r. For resten av tidsrommet fram til 1813 kan en finne kursoversikter i flg. verk: For 1671- 1726 i Axel Nielsen: Specier, Kroner, Kurant s. 148-51; for 1727-87 i J. Wilcke: Kurant s. 148-51; for 1727- 87 i J. Wilcke: Kurantmønten 1726 - 88 s. 354-57; for 1788-1813 i J. Wilcke: Specie-Kurant- og Rigsbankdaler 1788-1845 s. 254.

I 1794 ble forholdet mellom r. og kurantd fiksert, noenlunde i overensstemmelse med gjengs kurs pa det tidspunkt: 1 r. = 1 riksd. 24 sk. kurant, dvs. 1 r. = 5 ort i småmynt eller sealer. I krigsårene fra 1807 sank kursen sterkt fordi rustningsutgiftene ble dekket ved seddelutstedelse, og i 1812 gikk det opptil 20 kurantd. pa en r. eller banco-d. (s.d.).

II. Samtidig som forordn. 1. mai 1618 ga slipp pa regnemåten 1 mk. = 1/4 riksd., oppsto det en ny regneenhet som ble kalt d. i mynt, og som skulle tilsvare 4 mk. à 20 sk. = 80 sk. Denne betydningen av uttrykket var imidlertid vanlig bare i den nærmeste tiden ester 1618; både tidligere og senere betegnet d. i mynt d. s. s. sletd. (se III)

III. Slett-d.. (dvs. alminnelig d.) var betegnelsen på 4 "slette" eller vanlige mark à 16 sk. dansk = 64 sk. dansk. Betegnelsen kom i bruk da antall skilling pr. riksd. species fra 1602 av også offisielt steg over 64. S. var således i den første tiden utelukkende en regneenhet, men da kronemynt ble innført ved forordn. 5. april 1618 (se krone), ble halvkronen gitt et skillingstall pa nettopp 64, og s. kom snart i bruk som navn på denne mynten (slått siste gang i 1771).

IV. Kurant-d. (riksd. kurant) vil si en sum i småmynt (kurant) eller sealer, med en pålydende verdi lik det offlsielt fastsatte antall skilling i en riksd. species (1625-1813: 96 sk.). K var altsa en regneenhet (tatt i bruk i 1695) og ble normalt ikke utmyntet. Om forholdet mellom k. og riksd. species, se I ovenfor. Ved innføringen av riksbank-d. i 1813 ble k.s verdi satt til 1/6 riksbank-d.

V. Kroneriksd. (riksd. kroner) var betegnelsen på riksd. kurant (IV) er lagt i såkalt "grov" eller stor kurant, dvs. i krone-mynt (se krone).

VI. Riksbank-d. var hovedmyntenheten i Norge 1813-16. Regnemåten var 1 r. = 6 mk. à 16 d(riksbank) sk. = 96 r. b. sk. Samtidig ble det regnet 1 r. = 1/2 riksd. species (= banco-d.), og 1 r. = 6 riksd. kurant. Det var meningen å utstede r.mynt i tilstrekkelige mengder, men det maktet en ikke, og i Norge ble det i det hele ikke slått r.mynt. Den gamle småmynten sirkulerte fortsatt, og 1 r. ble regnet lik 60 skilling (jfr. også riksbanktegn).

Myntmangelen ble avhjulpet ved seddelutstedelse (riksbanksedler, jfr. stattholderbeviser) foretatt av den nyopprettede Rigsbanken (s. d.). Riksbanksedlene sank hurtig i verdi, og kurs- fastsettelsen 1. august 1813 regnet 375 r. i sedler ("r. navneverdi", dvs. etter pålydende) = 200 r. sølvverdi (= 100 banco-d.). Det var denne seddelkursen Riksforsamlingen garanterte 13. mai 1814, men allerede på dette tidspunkt lå markedskursen betydelig høyere, og 22. januar 1816 vedtok Stortinget at garantien skulle oppgis.

VII. Fra 14. juni 1816 var det norske myntsystemet: 1 specie-d. = 5 ort = 120 sk. Denne nye specied. hadde samme sølvinnhold som den gamle riksd. species (jfr. I ovenfor). Utmynting kom i gang fra 1819, men den første tiden bare i beskjedent omfang. Det var gammel og ny skillemynt, samt pengesedler som dominerte sirkulasjonen. Sedlene skulle være fullt innløselige i sølvmynt, men innløsning kom ikke i gang før fra 1. januar 1823 og først ved lov av 23. april 1842 til pari kurs.

Ved overgangen til krone-mynt (lov av 16. oktober 1875) sattes 1 s. = 4 kroner. H.W.

Teksten er hentet fra "Norsk historisk leksikon", Cappelen, Oslo 1999 , s. 82-84 og s. 282-283.