/ UiT Norges arktiske universitet
 

Kart

Fra: Heimen 3/1998
Av: Gunnar Thorvaldsen

Som det har vært sagt: Historie uten geografi er like meningsløst som geografi uten historie. Den sterke lokalhistoriske tradisjon i Norge har sikkert sin del av æren for at regionale perspektiv er sentrale også i de fleste rikshistoriske verk. Derfor er det underlig at bruk av kart som illustrasjonsmateriale spiller en så vidt liten rolle i mange historiske framstillinger. Jeg hadde f eks store forventninger til det prisbelønte verket om Postverkets historie i så måte, og de ble innfridd tidlig i bind 1. Men deretter er det skuffende lite kart til tross for at dette emnet burde innby til slike illustrasjoner og bøkene ellers er meget godt og rikt illustrert. Et annet eksempel er det utmerkede bind IV av Tromsø bys historie, hvor leseren klør seg i hodet over mange stedsnavn helt til kartene dukker opp - først på side 221.

Jeg får iblant det inntrykket at noe av grunnen er manglende kunnskaper om hva som fins av gamle kart og mulighetene for tegning av nye. I så måte er det grunn til å gjøre oppmerksom på sist utkomne nummer av tidsskriftet Ottar (3/98) fra Tromsø museum - Universitetsmuseet, i sin helhet viet kart. Her er artikler om kartografiens historie, geologiske kart, sjøkart, økonomisk kartverk brukt i arkeologisk sammenheng og Friis' etnografiske kart fra våre nordligste fylker. I tillegg skriver hefteredaktøren Hans Peter Blankholm om geografiske informasjonssystemer. GIS blir definert som "et verktøy til innsamling, oppbevaring, uttrekking, analyse og presentasjon av data i det romslige planet. Det anvendes til lokale, regionale og globale analyser innenfor så vel humanistiske som samfunns- og naturvitenskapelige fag."

Selv om en så vid definisjon av GIS selvsagt omfatter en lang tradisjon med manuell framstilling av kart, er geografiske informasjonssystemer i dag knyttet tett opp mot bruken av informasjonsteknologi. Slike system er komplekse og krevde lenge store investeringer i maskin- og programvare. Alminneliggjøringen av IT har imidlertid ført med seg at geografiske informasjonssystemer er i ferd med å få stor utbredelse, blant annet i kommunal sektor. I denne sammenhengen bør lokalhistorikere kjenne sin besøkelsestid, for når nåtidskart med tilhørende informasjon er lagt inn, er det en forholdsvis enkel oppgave å skape historiske utgaver. Kartene utformes ved å legge flere lag eller skikt oppå hverandre, f eks ett med kommunens landformer, et annet med geologien, et tredje med veisystemet osv. Disse lagene kan redigeres hver for seg. Da er det temmelig enkelt å rekonstruere eksempelvis kommunens veisystem i tidligere tider, stort sett vil det jo si å fjerne en del veier.

Historikere uten tilgang til GIS bør i stedet skaffe seg et karttegningsprogram for bruk på egen PC. Også disse bygger opp kartene ved å kombinere flere skikt med uttegnet informasjon, og disse kan redigeres. Utgangspunktet kan være moderne kart som allerede er digitalisert og som kjøpes via datanett eller på CD. Men det kan også være eldre kartmateriale fra arkivene som skannes inn før de redigeres på skjermen. Her er det grunn til å minne om oversiktene fra Norsk lokalhistorisk institutt kalt Gamle norske kart, med et hefte fra hvert fylke - en henvisning som visst er utelatt i Ottar. Kart i store formater krever riktignok spesialutstyr, men størrelser opp til folio kan vi skanne inn i PC'en selv med en rimelig skanner. Og slik som Friss' kart, burde mer av det eldre kartmaterialet bli lagt ut på Internett slik at det kunne bli lettere tilgjengelig for publikasjoner og i undervisning.